Hugendubel.info - Die B2B Online-Buchhandlung 

Merkliste
Die Merkliste ist leer.
Bitte warten - die Druckansicht der Seite wird vorbereitet.
Der Druckdialog öffnet sich, sobald die Seite vollständig geladen wurde.
Sollte die Druckvorschau unvollständig sein, bitte schliessen und "Erneut drucken" wählen.

Veien til Chatapango

E-BookEPUBePub WasserzeichenE-Book
202 Seiten
Unbekannt / Sonstige
Books on Demanderschienen am19.07.20221. Auflage
Elisabeth Skogen, født i 1929 i Lier, forteller i denne selvbiografien om sin tid som international makeup artist med markedsansvar for Latin-Amerika i et av de største internasjonale kosmetikkfirmaene på første halvdel av 1960-tallet. Elisabeth reiste i flere år fra land til land i Latin-Amerika for å fremme salget av konsernets kosmetikkprodukter. Hun beskriver sine møter med konsernledelsen og opplæringen hun fikk i USA før hun startet på sine rundreiser. Hun fortelle om samarbeidet med kollegene sine, møtet med spennende mennesker, organisering av demonstrasjoner og andre salgsfremmende arrangement, kulturene i landene hun besøker og om politisk uro og attentater. Elisabeth gjorde stor suksess, hun er den som oppfant konseptet Beauty Bar som har blitt vanlig overalt i kosmetikkbransjen. Hun startet på eget initiativ med direktesendte TV-reklamer som hun selv regisserte. TV-reklamene ble veldig populære og førte til at hun ble et kjent ansikt i flere land. Etter ca. fem år på konstant reise og etter å ha opplevd et bombeattentat på nært hold sluttet hun i jobben. Hun ble kjent med en forretningsmann fra Guatemala som drev kaffe- og krydderplantasjer. De giftet seg og bygde seg hus i Guatemala by hvor de bosatte seg. I Guatemala fikk Elisabeth skremmende opplevelser med voodoo, hun ble forgiftet og var nær ved å miste livet. Hun opplevde situasjonen veldig truende og reiste etter hvert hjem til Norge og bosatte seg i hjembygda Lier sammen med de to barna sine. Hun hadde da levd et omflakkende liv utenlands i over tjue år. Denne boken er bind nummer to av Elisabeths selvbiografi. Handlingen fortsetter der bind én avslutter. Den første boka Aldri tilbake kom ut i 1982 og handler om hennes oppvekst i Lier, om faren som var nazilensmann, om hennes reise ut av landet 17 år gammel rett etter krigen, først til Frankrike og senere til Paraguay.

Elisabeth Skogen ble født 1929 og vokste opp i Lier. Under krigen var hennes far nazi-lensmann, og selv var hun medlem av unghirden. Like etter krigens slutt reiste hun 17 år gammel fra Norge og kom ikke tilbake til Norge og hjembygda før etter 21 års omflakkende og spennende liv rundt i verden. Hun bodde først noen år i Frankrike, deretter i Paraguay og senere i Guatemala. I Paraguay fikk hun jobb innen kosmetikkindustrien der hun gjorde seg bemerket med stort salg. Hun fikk senere en ny, høy stilling i det internasjonale kosmetikkonsernet med ansvar for markedsføring og salg i Latin-Amerika. Tilbake i Norge ble hun kosmetikkfirmaets markedsføringssjef i Norge. Hun ble mor til to barn og bestemor til tre barn. Elisabeth Skogen skrev manuskriptet til denne tittelen i 2002. Den ble skrevet som en fortsettelse og bok nummer to av hennes selvbiografi "Aldri tilbake" som ble utgitt i 1982. Elisabeth var 73 år gammel da manuskriptet ble skrevet ferdig og uttrykte da at hun ikke lenger hadde helse eller krefter til å utgi tittelen, men tenkte at noen av hennes etterkommere kanskje ville gjøre det.mehr
Verfügbare Formate
BuchKartoniert, Paperback
EUR11,40
E-BookEPUBePub WasserzeichenE-Book
EUR4,49

Produkt

KlappentextElisabeth Skogen, født i 1929 i Lier, forteller i denne selvbiografien om sin tid som international makeup artist med markedsansvar for Latin-Amerika i et av de største internasjonale kosmetikkfirmaene på første halvdel av 1960-tallet. Elisabeth reiste i flere år fra land til land i Latin-Amerika for å fremme salget av konsernets kosmetikkprodukter. Hun beskriver sine møter med konsernledelsen og opplæringen hun fikk i USA før hun startet på sine rundreiser. Hun fortelle om samarbeidet med kollegene sine, møtet med spennende mennesker, organisering av demonstrasjoner og andre salgsfremmende arrangement, kulturene i landene hun besøker og om politisk uro og attentater. Elisabeth gjorde stor suksess, hun er den som oppfant konseptet Beauty Bar som har blitt vanlig overalt i kosmetikkbransjen. Hun startet på eget initiativ med direktesendte TV-reklamer som hun selv regisserte. TV-reklamene ble veldig populære og førte til at hun ble et kjent ansikt i flere land. Etter ca. fem år på konstant reise og etter å ha opplevd et bombeattentat på nært hold sluttet hun i jobben. Hun ble kjent med en forretningsmann fra Guatemala som drev kaffe- og krydderplantasjer. De giftet seg og bygde seg hus i Guatemala by hvor de bosatte seg. I Guatemala fikk Elisabeth skremmende opplevelser med voodoo, hun ble forgiftet og var nær ved å miste livet. Hun opplevde situasjonen veldig truende og reiste etter hvert hjem til Norge og bosatte seg i hjembygda Lier sammen med de to barna sine. Hun hadde da levd et omflakkende liv utenlands i over tjue år. Denne boken er bind nummer to av Elisabeths selvbiografi. Handlingen fortsetter der bind én avslutter. Den første boka Aldri tilbake kom ut i 1982 og handler om hennes oppvekst i Lier, om faren som var nazilensmann, om hennes reise ut av landet 17 år gammel rett etter krigen, først til Frankrike og senere til Paraguay.

Elisabeth Skogen ble født 1929 og vokste opp i Lier. Under krigen var hennes far nazi-lensmann, og selv var hun medlem av unghirden. Like etter krigens slutt reiste hun 17 år gammel fra Norge og kom ikke tilbake til Norge og hjembygda før etter 21 års omflakkende og spennende liv rundt i verden. Hun bodde først noen år i Frankrike, deretter i Paraguay og senere i Guatemala. I Paraguay fikk hun jobb innen kosmetikkindustrien der hun gjorde seg bemerket med stort salg. Hun fikk senere en ny, høy stilling i det internasjonale kosmetikkonsernet med ansvar for markedsføring og salg i Latin-Amerika. Tilbake i Norge ble hun kosmetikkfirmaets markedsføringssjef i Norge. Hun ble mor til to barn og bestemor til tre barn. Elisabeth Skogen skrev manuskriptet til denne tittelen i 2002. Den ble skrevet som en fortsettelse og bok nummer to av hennes selvbiografi "Aldri tilbake" som ble utgitt i 1982. Elisabeth var 73 år gammel da manuskriptet ble skrevet ferdig og uttrykte da at hun ikke lenger hadde helse eller krefter til å utgi tittelen, men tenkte at noen av hennes etterkommere kanskje ville gjøre det.
Details
Weitere ISBN/GTIN9788284511252
ProduktartE-Book
EinbandartE-Book
FormatEPUB
Format HinweisePub Wasserzeichen
Erscheinungsjahr2022
Erscheinungsdatum19.07.2022
Auflage1. Auflage
Seiten202 Seiten
SpracheUnbekannt / Sonstige
Artikel-Nr.9700202
Rubriken
Genre9200

Inhalt/Kritik

Leseprobe

VEIEN TIL CHATAPANGO

Nok en gang satt jeg i et fly som skulle bringe meg til et nytt liv. En total omveltning fra mine tre foregående tilværelser i Norge, Frankrike og Paraguay. Foran meg ventet nok en ukjent verden blant fremmede mennesker, en ny kultur og et nytt språk. Den store forskjellen fra mine reiser til Frankrike og Paraguay var at denne gangen ventet det meg en jobb ved ankomsten, og at den var mindre dramatisk, men aldri hadde jeg følt meg så trist.

I en alder av 30 år er man ikke akkurat urgammel, men jeg hadde allerede opplevd mer enn de fleste gjør i løpet av et langt liv. Jeg hadde vært hushjelp og barnepike, husholderske på en kvegfarm og direktør for et hotell. Jeg hadde vært mannekeng. Jeg hadde laget hekser på sopelime. Og jeg hadde dyrket gladioler. Noe som reddet ungene og meg fra fattigdom til relativ velstand, og så solgte jeg kosmetikk som skulle bli begynnelsen til det store eventyret.

Alt dette fordi jeg som 16-åring mistet hjem og familie da freden brøt løs og måtte slutte på skolen på grunn av min fars medlemskap i Nasjonal Samling (NS). At han, min far, valgte taperens vei, kunne jeg vel vært foruten, men at jeg mot min fars vilje ble med i Småhirden (jenter mellom 10 og 14 år) har jeg aldri angret på. Hadde det ikke vært for hva jeg lærte der (politikk kom aldri på tale for oss småjenter), men uten ansvar for seg selv og andre, forpliktelser, disiplin og selvdisiplin, tror jeg ikke jeg ville ha kommet meg helskinnet gjennom alt som fulgte.

Det minner meg litt om talen som ble holdt i Human-Etisk Forbund da min yngste sønnesønn ble konfirmert. «Det er du selv som bestemmer over ditt liv. Skyld aldri på andre» ble det sagt fra talerstolen.

Jeg tok Frankrike til mitt hjerte fra første stund. Menneskene jeg møtte der gav meg selvtilliten tilbake. Jeg hadde behov for å fortelle min historie og om uføret jeg hadde havnet oppi uten å bli stemplet som nazist. (Hvilket jeg aldri har vært og aldri kommer til å bli.) I Norge hadde hetsen mot NS-folk, og dermed barna, vært ondskapsfull og urettferdig. Slik så jeg det da og gjør det fremdeles. I Frankrike kunne jeg skrifte min brøde og bli tilgitt. Jeg var kommet til et land som hadde opplevd kriger og revolusjoner og visste hvordan det kunne gå for folk på feil side.

At jeg noen år etter dro av gårde til Paraguay med en unge under armen og en annen på slep, var for å unnslippe et for meg nedverdigende ekteskap. At jeg valgte Paraguay, var helt tilfeldig. Jeg hadde aldri før hørt om landet og regnet med at ingen ville finne oss der, hvilket de heller ikke gjorde.

Vi var lykkelige i Paraguay vi tre. Fattige til å begynne med, ja vel, men uten å lide nød.

Det var først for noen måneder siden, etter seks år i Paraguay, at min samvittighet hadde begynt å murre. Hadde jeg rett til å oppdra ungene mine i et land uten mulighet for videre utdannelse, i et land hvor dette kun var forbeholdt overklassen? Riktignok tjente jeg gode penger nå. Barna gikk på Asuncións beste skoler og likte seg godt, men, men.

Det var et brev fra far som gjorde utslaget. «Du kan ikke ta ansvaret for å beholde barna i Paraguay når de kan vokse opp i et kulturland som Frankrike og har en fin familie som vil ta imot dem med åpne armer», skrev han.

Jeg tenkte og tenkte, snakket med barna om en eventuell separasjon, og da vi endelig hadde bestemt oss var det to glade unger som løp mot flyet i Asunción med kurs for Paris.

Men for meg var det den verste dagen i mitt liv.

Det var først et par måneder senere at jeg fikk tilbudet fra The Company som kom som himmelsendt. Jeg var blitt «oppdaget». Kunne jeg tenke meg å bli International Makeup Artist for Sør-Amerika?

Alt dette om mitt liv i Frankrike og Paraguay forteller jeg om i boken «Aldri tilbake».

Nok om forhistorien. Foreløpig sitter jeg på flyet fra Asunción til New York og synes skrekkelig synd på meg selv. Jeg savner ungene mine og jeg savner Paraguay og gruer meg til jeg vet ikke hva. Jeg ser for meg vår enkle rancho omgitt av en ruskete hage med to frukttrær, ett med pomelograpefrukt og ett med avokado, kua vår som ga oss melk, hønene som verpet og hesten som fraktet barna til skolen nyvasket i stivete, hvite forklær. Jeg ser for meg Asuncións rolige gater med blomstrende skyggefulle trær som jeg ikke lenger vet navnet på og Guarania-musikken som strømmer over det hele.

Mange timer gikk. Kanskje for første gang i mitt liv benyttet jeg tiden til å gråte. En unyttig beskjeftigelse, særlig nå som jeg etter alt å dømme hadde en lysende framtid foran meg, men det gjorde meg godt.

Da jeg endelig var ferdig med å syte dro jeg fram boken «Engelsk for begynnere» og begynte å lese. Jeg hadde jo bedyret at jeg kunne engelsk da jeg ble ansatt, men det var langt ifra sant. Det lille jeg hadde lært på skolen i Norge var utilstrekkelig, det visste jeg, så nå var det bare å sette i gang for ikke å dumme meg loddrett ut.

En hyggelig flyvertinne kom bort til meg og spurte om jeg følte meg bedre og om jeg ville ha noe å drikke. Da jeg forsto hva hun spurte meg om, og hun på sin side skjønte meg da jeg ba om en fruktsaft, lettet humøret mitt mange grader. Samtidig oppdaget jeg at jeg befant meg på første klasse. Ved å trykke på en knott kunne jeg hatt en seng, puter og pledd hele natten. Men da var det for sent til å benytte seg av luksusen. Liflige dufter av stekt bacon, ferske rundstykker og kaffe drev gjennom kabinen, og etter en god frokost begynte jeg å bli meg selv igjen.

Fra vesken dro jeg fram en koserøyk av en illeluktende sigarett som jeg var vant til og tente på. Dette var før hysteriet om røyking satte inn. Deretter tok jeg en tur på toalettet for å gre håret og ordne de verste sporene i fjeset etter nattens selvmedlidenhet. Tårene hadde skyllet bort alle rester etter makeup-en, men før jeg engang hadde begynt på jobben ble jeg beordret tilbake til plassen min og bedt om å feste sikkerhetsbeltet, rette opp setet og slutte å røyke.

Vi gikk inn for landing i New York. Det falt meg inn at slik som jeg så ut hadde jeg ingenting til felles med det jeg forbandt med en International Makeup Artist. Jobben som var blitt forespeilet meg, men som ble så mye, mye mer ettersom tiden gikk. Vel ute av kabinen fulgte jeg med strømmen, usikker og litt fortapt i all forvirringen og bråket rundt meg. Høyttalerne gaulet ut opplysninger som jeg ikke forsto en døyt av, og folk ropte og skrek. Mine medpassasjerer som inntil da hadde virket rolige nok ble sinte og harde i ansiktet, maste og kavet. Selv da de skumpet borti meg enset de det ikke. Her gjaldt den sterkestes rett, og nå var det om å gjøre å komme først ut.

Kanskje var det ikke fullt så ille som jeg beskriver det nå, men det er slik jeg husker mitt første møte med amerikanere. Slik både de og vi kaller dem, det vil si folk fra USA.

Overgangen fra mitt rolige Paraguay med blide, hyggelige, hjelpsomme mennesker var ganske enkelt for stor. Det tok tid før jeg vente meg til mine nye arbeidsgiveres væremåte selv om de var overstrømmende hyggelige ovenfor meg.

Men jeg lærer fort. Jeg skumpet og dyttet som alle andre og kom meg fram til samlebåndet for å vente på min koffert. Endelig kom den rullende, stor og hvit med alt jeg eide i denne verden. Litt slitt var den blitt på alle reisene vi hadde foretatt sammen, og velkommen var den som en trofast hund. Den hadde fulgt meg gjennom tykt og tynt, gjennom mange farer. Jeg bøyde meg ned og klappet den, sikkert fordi jeg trengte noe kjent og kjært å klamre meg til. Selv da jeg fikk pådyttet bagasje i luksusklassen ble den alltid med. Nå bor den i kjelleren og har rolige dager. Lokket har gått ut av hengslene. Vi er blitt gamle begge to og begynner å ligne hverandre.

Jeg begynte å hale oss mot passkontrollen. (Det fantes sikkert ikke bagasjevogner den gang.) I iallfall så jeg ingen.

Etter en halvtime eller så sto jeg foran en luke hvor det for meg satt en fryktinngydende, svart mann. Jeg leverte passet og papirene fra The Company hvor det sto at jeg var ansatt hos dem. Han bladde i passet og leste papirene. Tok seg god tid med å betrakte både meg og de skrevne ord. Jeg ble mer og mer nervøs. Nå kommer det, tenkte jeg, nå finner han ut at jeg er blitt ettersøkt av Interpol for kidnapping. Jeg vil bli nektet adgang til USA og sendt tilbake dit jeg kom fra. Selv om jeg sto og trippet av nervøsitet, var jeg egentlig likeglad. Der og da kunne jeg ikke tenke meg noe bedre enn å dra tilbake til landet jeg var så glad i.

Men så smalt stempelet. «Welcome to America», sa mannen bak luken og ga meg tilbake passet og dokumentene med et stort smil.

At han sa America, irriterte meg. Jeg var sur og irritabel, en tilstand jeg vanligvis ikke er belemret med. Så vidt jeg...
mehr