Hugendubel.info - Die B2B Online-Buchhandlung 

Merkliste
Die Merkliste ist leer.
Bitte warten - die Druckansicht der Seite wird vorbereitet.
Der Druckdialog öffnet sich, sobald die Seite vollständig geladen wurde.
Sollte die Druckvorschau unvollständig sein, bitte schliessen und "Erneut drucken" wählen.

Naytnal - The awakening (norwegian version)

E-BookEPUBKopierschutz: kein Kopierschutz, Lesegeräte: PC/MAC/eReader/TabletE-Book
151 Seiten
Unbekannt / Sonstige
FINN Books Edition FireFlyerschienen am01.07.2023
Kitty er 16 år gammel og student ved en internatskole i fjellene i Colorado. Livet hennes er ganske trist og kjedelig, og hun føler seg veldig alene. Bare romkameraten og bestevennen Jojo tilbyr henne støtte i denne situasjonen. Når Kitty og Jojo plutselig lander i en merkelig, magisk verden en kveld, blir den sjenerte unge Kitty gradvis en stridbar, selvsikker tryllekunstner. I den mystiske verdenen til Naytnal må hun og Jojo ta opp kampen mot ondskapen som truer med å ødelegge verden. Den nye fantasyserien NAYTNAL er en syvdelt serie om Kitty og Jojo i den fantastiske verdenen til Star of Realms, som Naytnal også er kjent. Dette er det første bindet i serien.

Elias J. Connor er forfatter innen sjangrene fantasy, drama, sosialt drama og thriller, noen ganger også innen andre sjangre som barne- og ungdomslitteratur og sakprosa. Allerede tidlig i barndommen begynner Elias å skrive; først noveller, senere komplette historier. Men han gjør dette bare i hemmelighet. I 2013 ga en nær venn ham ideen om å gjøre verkene hans tilgjengelige for publikum. I 2014 ble Connors første roman utgitt.mehr

Produkt

KlappentextKitty er 16 år gammel og student ved en internatskole i fjellene i Colorado. Livet hennes er ganske trist og kjedelig, og hun føler seg veldig alene. Bare romkameraten og bestevennen Jojo tilbyr henne støtte i denne situasjonen. Når Kitty og Jojo plutselig lander i en merkelig, magisk verden en kveld, blir den sjenerte unge Kitty gradvis en stridbar, selvsikker tryllekunstner. I den mystiske verdenen til Naytnal må hun og Jojo ta opp kampen mot ondskapen som truer med å ødelegge verden. Den nye fantasyserien NAYTNAL er en syvdelt serie om Kitty og Jojo i den fantastiske verdenen til Star of Realms, som Naytnal også er kjent. Dette er det første bindet i serien.

Elias J. Connor er forfatter innen sjangrene fantasy, drama, sosialt drama og thriller, noen ganger også innen andre sjangre som barne- og ungdomslitteratur og sakprosa. Allerede tidlig i barndommen begynner Elias å skrive; først noveller, senere komplette historier. Men han gjør dette bare i hemmelighet. I 2013 ga en nær venn ham ideen om å gjøre verkene hans tilgjengelige for publikum. I 2014 ble Connors første roman utgitt.
Details
Weitere ISBN/GTIN9783757923532
ProduktartE-Book
EinbandartE-Book
FormatEPUB
Erscheinungsjahr2023
Erscheinungsdatum01.07.2023
Seiten151 Seiten
SpracheUnbekannt / Sonstige
Dateigrösse210
Artikel-Nr.11551179
Rubriken
Genre9200

Inhalt/Kritik

Leseprobe


Kapittel 2 - Mørkets kall

Snøen falt mykt ned på gården. Tåke spredte seg over dalen. Det så ut til å sakte svelge opp fjellene rundt dalen. Og det var mørkt. Selv ved 17-tiden. Gården var allerede helt hvit, og det hang istapper fra takskjegget på den enorme grå betongblokken. Noen så store som flere historier.

Det var veldig stille i gården. Noen få personer dro rundt på trekasser. De virket ikke helt sikre på hva de skulle gjøre med den. Andre spilte basketball. Atter andre slet med å måke snøen fra tunet. Og igjen og igjen så du mystiske kvinner kledd i svart og hvitt gå rundt, og nå og da kunne du høre dem rope en uforståelig setning.

Lyset skinte fra nesten alle vinduer i det enorme, uendelige grå komplekset av bygninger. De fleste av beboerne holdt nok nå på å forberede seg til middag. En mobil kunne sees snu seg bak et vindu. Ved nærmere ettersyn så det ut til at en person dyttet den om og om igjen.

Lantyan - eliteinternatskolen i de amerikanske Rocky Mountains. Et av de mest kjente husene i Amerika. Bare utvalgte barn og unge, for det meste fra rike familier, lander her for å nyte det som kalles en helt spesiell oppvekst. I sannhet er imidlertid hverdagen her ganske trist, og elevene har mye å gjøre og jobbe med, og de har knapt fritid til egne interesser. Selv de eldre internatelevene, som gang på gang krevde mer fritid og mindre arbeid på møter, kom aldri gjennom internatets harde regime med sine ønsker. På godt og vondt aksepterte de fleste av dem sin skjebne.

Det var mye mas i gangen. Noen barn ropte, skrek, lo og ble deretter formanet av lærerne. En jente i rød kjole, rundt 17 år gammel, kjørte på en mindre gutt og klaget til ham over hva han gjorde der. Så løp hun inn i et rom og slengte igjen døren.

«Kitty?» ropte hun. "Kitty!"

Hun skrudde på lyset fordi rommet var veldig mørkt.

«Kitty, sover du?» ropte jenta.

En annen jente med skulderlangt, blondt hår, rundt 16 år gammel, satt ved vinduet og dyttet hele tiden en mobil laget av glassbiter som hang foran den, spredte lyset som ble reflektert utenfra inn i rommet og kastet myke spill. av lys på romveggen. Hun virket fortapt i tankene. Hun nynnet en melodi lavt. Det så alltid ut til å være den samme melodien, alltid i samme sekvens av toner.

"Hallo! Jord til Kitty. Slå på hjernesensorer», spøkte den ene jenta som bare febrilsk åpnet døren. "Jøss, det er mat om en halvtime og du er ikke engang kledd."

«Hva?» begynte Kitty. Så snudde hun seg og festet beltet til kappen hun hadde på seg. "Å... hei, Jojo."

Jojo tok børsten fra nattbordet til Kitty og gred det bølgete brune håret hennes. "Jeg kan?"

"Er børsten din borte igjen?"

"Uten et spor. Du vet det."

«Hvorfor mister du tingene dine stadig?» klaget Kitty. Jojo så hjelpeløst på henne og fortsatte så. Kitty kom så ned fra vinduskarmen og gikk til skapet. Hun åpnet den og så etter et par matchende bukser. Da hun trodde hun ikke fant noen, lukket hun skapet igjen.

"Hei, vil du gå på middag i badekåpen din? Vi får lov til å sitte med guttene i dag...», lo Jojo.

«Du og guttene alltid. Jeg blir lei av det søppelet uansett, svarte Kitty. Jojo tok så tak i en liten parfymeflaske og la litt av den på halsen hans. Så la hun et lite kjede rundt henne.

«Si meg, tror du ikke du overdriver noe?» spurte Kitty og rister på hodet.

«Ser jeg bra ut?» spurte Jojo uten å forvente svar. "Kom igjen, gå. Vi må gå snart."

Kitty lo kort av Jojo, så trakk hun av seg badekåpen og skiftet til jeans og en matchende genser. På genseren var det et bilde av en diger drage som flyr over en by og puster ild.

«Hva skal det bety?» Jojo undret seg litt gretten.

«Jeg har på meg det jeg vil. Dessuten liker jeg drager,» svarte Kitty.

"Men du ser ut som et barn i det."

"Jeg er ikke et barn."

«Baby, baby, baby...» sang Jojo ertende. Kitty slo henne deretter i hodet.

"Mann, kattunge. Du er 16. Oppfør deg slik du også , kontret Jojo.

Det var ganske fullt i spisesalen nå. Elevene som ble tildelt for dagen delte på maten. Tallrike lærere sto som vakter over hele rommet. Det skjedde bare en gang i måneden, men det hendte likevel at gutter og jenter fikk spise middag sammen i blandede grupper. Gutter og jenter pleide å spise til forskjellige tider her på Lantyan. Etter et nylig møte klarte imidlertid en gruppe studenter å ha en "blandet middag" en gang i måneden. I dag var en av de dagene som Jojo hadde sett frem til lenge. Full av forventning gikk hun inn i den store spisestuen, bak henne gikk Kitty forbløffet og sjenert.

«Ikke press!» ropte en kvinne kledd i noe som så ut til å være en nonnekostyme.

"Alle går til sine steder! Og stille!» ropte en eldre mann i dress.

Spisestuen var enorm. Til venstre for ham var det en lang disk med mat på - eller rettere sagt, det de kalte mat her. På baksiden var det en stor vegg med bilder av grunnleggerne av internatet. Taket i spisestuen var høyt, minst førti til femti fot. Salen var innredet med flere store bord for 10 til 12 personer, og mange småbord for grupper på fire og seks. Mellom bordene var det lange ganger hvor barna maset seg for å få en god plass. Gulvet var nyvokset. Den var laget av grå fliser som noen ganger fikk noen barn til å skli. Til høyre var det store vinduer, sperret som i et fengsel. Lyset var grelt. Flere enkle spotlights lyste monotont opp bordene.

"Her," ropte en jente og vinket til en annen jente. En liten gutt falt ned, reiste seg og falt igjen. En lærer tok ham grovt opp og dyttet ham foran seg.

«Jordan», hørtes et barn rope.

«Larissa,» ropte en annen. "Hvor er du?"

Jojo kartla situasjonen kort. Så fikk hun øye på et bord hvor det satt to gutter som hun syntes var søte. Det var fortsatt to plasser igjen.

«Kom igjen, Kitty,» sa hun febrilsk og trakk i armen til venninnen. «Der borte.» Jojo trakk så fort at Kitty traff noen. Jojo stoppet og snudde seg mot Kitty. Kitty snudde seg mot personen som nettopp traff henne.

"MR. Templeton...» sa hun lavt.

Templeton var direktør for internatet. Han var alltid smart kledd. De eldre elevene advarte alltid de yngre mot å komme for nær ham. Det sies at han er allergisk mot barn. I sin store uniform, som virket pent i den dypblå drakten, sto han foran Kitty. Ansiktet hans var gretten. Han hadde grått hår og utrolig tykke øyenbryn som så ut som hestehår. Han så bistert på Kitty. Han så ut til å skjelve og ansiktet ble kalkunrødt.

«Ut av øynene mine!» ropte han advarende til Kitty. Kitty tok et skritt tilbake.

"Kom igjen Kitty. Setene er fortsatt ledige, sa venninnen Jojo stille. De to jentene trasket så bort til guttene ved bordet, hvor maten allerede ventet. En ekkel lysebrun goo, sannsynligvis noe med poteter.

"Ekkelt tull," stønnet Kitty, og måtte ta et dytt fra Jojo i siden.

«Hei», hilste Jojo de to guttene med et nesten overdrevet smil. Den ene var mørk blond, høy, velbygd. Han så litt ut som skuespilleren Brad Pitt og så ut til å være rundt 17 eller 18 år gammel. Den andre gutten var mørkhåret, brukte briller og var på den lille siden, kanskje rundt 15 år gammel. Kitty visste med en gang at Jojo ville slå på den høye kjekke gutten. De to jentene satte seg ved bordet og begynte å spise.

«Er ikke det søtt?», spurte Jojo venninnen og så på den mørkeblonde gutten.

"Vel... jeg er ingen ekspert, men du vil kanskje snakke med ham," hvisket Kitty tilbake.

«Det gjorde jeg allerede», svarte Jojo irritert.

"Hei," hånet Kitty henne ironisk. Guttene hvisket også. Hver gang øynene til Jojo og den mørkeblonde møttes, prøvde Jojo alltid å smile til ham, på hennes nesten kunstige måte. Kitty ristet på hodet og pustet dypt ut og bestemte seg for å få ting gjort nå.

«Fortell meg, hva heter du?» spurte hun til slutt.

"Jeg er Jeremy," sa Brad Pitt-blandingen. Han smilte til Kitty. "Og du?"

«Jeg heter Kitty Linnore», svarte Kitty rolig. "Dette er min venn Jojo."

"Hei, Jojo," sa Jeremy. Jojo nikket kort. Hun rødmet plutselig av forlegenhet, så hun kunne lett passere for en brannalarm. Hun fikk ikke ut et ord.

"Jeg er Jesse," sa den mindre gutten til slutt. "Hvilket nivå er du på?"

"Ellevte. Hva med deg?» Kitty holdt opp gaffelen, som kort berørte håret hennes. Dyktig tørket hun gaffelen med servietten og fortsatte deretter å spise.

"Meg i åttende. Jeremy i det tolvte trinnet.»

"Wow..." utbrøt Jojo.

«Fungerer helt utmerket, ikke sant?» spøkte Kitty til venninnen.

«Hold kjeft», svarte Jojo surt.

"Kitty Linnore... Hvor har jeg hørt det navnet før? Jeg vet at du ser kjent ut.» sa Jeremy til Kitty.

"Ingen kunst," sa Jojo. «Moren din er en forsker. En kjent astronom."

«Hun er en antropolog,» sa Kitty stille og bøyde hodet.

"Som Leonie Linnore? Den berømte dinosaurjegeren?» spurte Jeremy. Kitty nikket.

"Mann, gal. Jeg har lest alle bøkene hennes. Jeg synes det er flott det hun gjør. Vanskelig å tro at jeg sitter her med Leonie Linnores datter. Jeg ante ikke at du... fortell meg, hva gjør du her i Lantyan? Reiser du ikke med moren din?"

«Hva for?» svarte Kitty gretten.

«Dette er helt vanvittig. Jeg visste ikke engang at Leonie Linnore hadde en datter. Hun skrev aldri noe om det i bøkene sine ..."

«Hun er så opptatt!» ropte Kitty. Hun reiste seg med et rykk og slapp gaffelen ned i maten, slik at noen av gooen rotet til bordet. Kitty løp ut i all hast, selv før en pedagog kunne skynde seg opp.

«Hva er galt med henne?» spurte...

mehr